Kommunikasjon er ikke lett, særlig ikke når pressen skal gjengi “den sanne historien”

Kira, schnauzeren

Lokalpressa og riksnyhetene tok seg friheten å dikte om denne historien til sitt eget forgodtbefinnende.

I 6 år har jeg latt som ingenting. Det er nok nå. Jeg må si ifra for å refferdiggjøre min redningsmann som i nyhetene fremstilte ham som en «tulling» i følge ham selv.

Med påholden penn (min matmor har vært til god hjelp)beretter jeg, Kira, den SANNE historien. På tide den blir delt. Skulle vært fortalt for 6 år siden, men bedre sent enn aldri. Så:

«Ullerøy fra minutt til minutt fredag 19.juli, kl. 10 - 12, 2019 sett fra et hundeperspektiv»

Jeg heter jeg Klara Kira, blant familie og venner omtales jeg kun som Kira. Jeg er en svart mellomschnauzer og fylte 10 i februar. Forøvrig en dag min familie glemte i fjor, men den tragedien tilhørere en annen historie. Nå denne;

Jeg ligger på fjellet og skuer utover Skjebergkilen. Matmor har sin morgenkaffe med sin mann, min turvenn. Familiefreden er til å ta og føle på, da den plutselig blir avbrutt av «noe». Jeg ser ikke hva det er, men forstyrret blir jeg, jaktinstinktet pirres og jeg setter etter «det». En slags katt- og muslek som moret meg såpass mye at jeg ikke hørte familiens plystring og roping på meg denne morgen. Leken stoppet brått da jeg skled ned en fjellvegg, men havnet heldigvis på en smal fjellhylle 2-3 meter ned. Jeg slapp å falle 10.

Jeg prøver komme meg ned og opp, men ikke har jeg ni liv som katten (litt irriterende) så jeg blir bare sittende i fjellets skygge, lyttende og stirrende tomt ut på kjerr, mose, buskas, skog og bratte skråninger, høyt oppe i fjellveggen bak postkassene i Arendalsveien.

Min auditive sans er igjen skrudd på, så jeg hører matmors gjennomtrengende og gjentagende plystring på meg. Den lyden jeg alltid responderer raskt på. Jeg tverrsnur i luften for den lyden. Til vanlig. Og her sitter jeg og kan ingenting gjøre. Mine søsken og turkamerat roper mitt navn gjentatte ganger. Nedover Arendalsvei passerer min matmor, plystrende på meg. Hvorfor ser hun meg ikke? Min turvenn går forbi flere ganger og mine søsken også. Hva med å bjeffe, tenker du vel? Nei, jeg gjør ikke det, jeg. Jeg varsler bare familien noen ganger når Gunnar kommer litt brått på eller Raymond kommer med trillebår. Jeg kunne jo ikke sette i gang med bjeffing. Jeg så jo bare familien min, jeg. Intet skummelt med den, men pipe litt kunne jeg vel alltids gjøre. Så jeg pep.

Jeg satt vel og pep der på fjellhyllen et års tid….eller noe sånt… ikke helt sikker… men lenge varte det. Da passerte min turkamerat en dame som spurte; «Ser du etter en hund? Jeg har hørt noe klynking der oppe fra», sa hun og pekte i min retning. Endelig! Jeg måtte klynke litt ekstra og vifte med svansen! Nå var redningen her! Jeg holdt på å hoppe ned av pur glede, men så slo det meg at det ville vært dumt. Turkameraten gjorde så godt han kunne, men klarte ikke komme opp til meg. Da var det, det geniale skjedde; Plutselig kom Martin, mitt ene søsken, skliende som på ei fjøl, ned fra oven!

Min redning! Jeg overøste ham med våte schnauzerslikk av bare begeistring! Nå skulle vi ned, eller opp! Men nei, Martin klarte ikke komme ned eller opp, så da satt vi her og delte en liten, trang plass, men jeg hadde i hvert fall fått selskap. Det var da noe.

Det var da hun dukket opp: Min matmor kom nedenfra, som en engel sendt ovenfra, så nå visste jeg det ville ordne seg. Hun er helten i mitt liv, hun gjør alltid det rette og jeg hadde veldig lyst til å komme henne i møte. Jeg hadde gjerne ofret livet for henne, men hun sa «BLI» og «STÅ» i et dypt stemmeleie, så da var det best å stå stille. Jeg hører på henne. Stort sett. Mens turvenn hentet stige, brakk det tørre treet Martin holdt seg fast i. Han fikk tak i et annen tre og forhindret at han landet i hodet på matmor med de følger det kunne få for begge to i den bratte fjellveggen. Matmor tittet opp i dét ti kilo mose og jord kom som Niagara falls og dekorerte hele henne. Gjennom dette jordfall smilte hun bredt med munnen full av småstein og mose og sa: «Dette går bra». Hun lignet på Torbjørn Egners «Hottentotten Hoa», eller en mannlig person av etnisk afrikansk opprinnelse, som man ville omtalt ham i dag.

Stige kom, men med den begynte spetakkelet.

Både matmor og turvenn ville klatre, Martin ville ringe brannvesen og folk begynte stime til ved postkassene. Noen filmet. Matmor klatret et stykke opp på den smale stigen som ikke sto helt støtt. Hva tenkte hun på? Det var jo ikke plass til tre her på hylla?

Martin ringte brannvesen. Da forsvant turvenn i en voldsom fart opp på hytta med stigen. Min andre søsken, Jørgen (som forøvrig var den eneste som husket min bursdag i fjor) stod med kompis i Bukkholmveien for å ta imot brannetaten fra Sarpsborg. Etter 15 minutter kom den røde bilen med blålys. Åtte brannmenn steg ut, dannet et bredt belte og begynte å ta rydning i skogen. Som i sakte film, brakk de grener og trær, ryddet bort kjerr for å skape plass. De var innpakket i uniformslignende utstyr med digre hjelmer. Flere folk filmet.

Dette så faretruende ut. Jeg kjente hårene reise seg ved nakkeroten. Vi var fanget i en felle, Martin og jeg pluss en jord og mosekledd matmor som sto på en hylle nedenfor. Nå var tiden for å varsle og skremme. Jeg knurret, men rakk ikke bjeffe så mye, før matmor sa «NEI, Kira! Dette er våre redningsmenn!».

En minst hundre meter lang stige ble satt opp. Brannmann Morten skulle visst hente meg først. Ikke tale om. Jeg er sta som en schnauzer og fremmede i uniform vil jeg helst ikke ha noe med å gjøre. Da velger jeg heller å dø i en fjellskrent. Men Martin holdt meg irriterende fast, festet et bånd rundt halsen og vips var jeg i Mortens sterke arm. På stigen! Og nedover bar det mens han godsnakket med meg, trinn for trinn. Folk hadde begynt å klappe nå! Så ble Martin hentet og alle brannmenn klappet på meg, spurte hvordan Martin hadde det og jeg logret. Ganske stilig egentlig! Vi var for to slags helter å regne, hva nå det er.

Matmor takket og bukket for innsatsen til sjefen sjøl som ba henne holde takketalen for hele oktetten. Det gjorde hun og Brannmann Sam sa vi ikke måtte være redde for å ta kontakt igjen hvis lignende situasjon skulle oppstå. Det syns jeg er fint.

Hva skrev journalistene? At gutt gikk på tur med hund og satt fast i fjellhylle. Makan. “Gutt” skulle redde meg. Vi var ikke et turfølge i fjellveggen bak postkassene. Slik det fremgikk både i lokalpressa og riksnyhetene.

Hvis noen lurer på hva jeg løp etter, sa familien at det sikkert var et ekorn! Heh, det må den jo gjerne tro…

Voff, voff fra Kira som takker for at du orket lese helt hit!

PS: Her ser du meg varme opp stemmen min på morgenkvisten. Det er standard prosedyre hos oss.

Dette kan du også trene på:)

Herunder kan du få matmors gratis introduksjonskurs til hvordan du skal bli en bedre foredragsholder. Det har jeg selv tatt. Regner med du hører det på videoen også:). Veldig bra kurs om jeg skal si det selv. Men jeg er kanskje inhabil i den sakens anledning…